Ett år e gått..

I dag e det gått ett år siden verdens beste far forlot oss og ble en engel. Det e helt uvirkelig at det e gått så lang tid.

Det sies at det tar ett år å "komme over" tapet av noen, og at man etter det mere vil kunne glede sæ og se tilbake på god minna. Alt skal oppleves for første gang uten den man har mista.

Vi har vært igjennom alt nu, høytide og merkedaga, å det har mang en gang vært et stort tomrom etter han som alltid har vært her. I løpet av det året som har gått e det så mange ting æ har ønska han kunne få oppleve i lag med oss.

I begynnelsen så føltes det mest som hele tilværelsen va ribba for mening, og tanken på å noensinne kunne bli skikkelig gla igjen fremsto som helt umulig.

Alt som minte om han og tia som va ble mer negativt fordi det ble til en påminnelse om at han va borte.

Men nu når året e gått, å vi har vært igjennom alt uten han for første gang e det fremdels sårt. Men påminnelsan om han i hverdagen bringe heller frem ett smil nu, enn tåra som før. Så selv om det e umullig å se det når alt står på, så e det sant at med tida til hjelp bli alt lettere.

Men i dag har det vært litt annerledes, det har vært en veldig trist dag. Ikke egentlig mest fordi han døde på den her datoen, men fordi den bringe frem minne om de tonge dagan som va både før og etter. Det va helt grusomt å se han ligge der på sykehuset, og likevel den enorme sorgen når det va over. Begravelsen som hang i lufta. Det va helt uvirkelig.

I ettermiddag har vi i slekta som e her, vært på kirkegården i lag. Pynta litt på grava og tent mange lys. Etterpå hadde vi litt kaffe og vafler å det va hyggelig.